Påfyll på praksisfortelling

PRAKSISFORTELLING

 

Per (1,6 år) kommer inn på avdelingen, jeg snur meg og sier" hei, vennen min". Han kommer mot meg med hendene strekt opp i været og setter seg på fanget mitt.

Eva (1,7år) ser på Per og ser på meg med armene i været. " Jeg har en ledig plass her " sier jeg og klapper meg på det andre låret. Hun setter seg og så koser vi litt. Deretter setter hun seg på en stol og klapper på sete. " Skal Per sitte der sammen med deg?" spør jeg.

Hun nikker og jeg setter han ved siden av henne på stolen. Han åpner matboksen sin og jeg spør Eva om hun vil ha igjen sin. Ja kommer det klart.

Denne dagen sitter det to små på samme stol og deler en frokost.

 

Dette var en morgen som mange andre morgener, men jeg hadde ikke vært på avdelingen på mange dager slik at gjensynsgleden var stor i dag. Jeg hadde tidligvakt slik at det var jeg som tok imot barna denne morgenen. Det er nok slik at den første barnet møter om morgen blir litt “min” for de aller minste.

Jeg tenker at det var nok dette Eva tenkte også når hun så Per fikk sitte på fanget selv om hun hadde vært i barnehagen ett par timer allerede. For meg ble det helt naturlig at alle skulle få ta del i omsorgen og samhørigheten ved det å dele ett fang. Dette inngår jo også i vår egen visjon om vennegaranti. I vennegarantien legger vi samarbeid, samspill, relasjoner, omsorg, nærvær og glede.

Nå står det også i barnehageloven at” Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnets behov for omsorg, og lek fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling” (Barnehageloven  1formål, 1ledd. Første punktum) og så har vi vår egen FUS visjon ”Sammen gir vi barndommen verdi, lek og glede, hverdagsmagi og vennegaranti”

I denne visjonen ligger det mye ansvar på personalet. Det innebærer at vi “ser” hver enkelt barn og   sammen med dem danne en magisk hverdag. I dette legger jeg at vi må være til stede og være der de er. Dette kan til tider være vanskelig i en hektisk hverdag, men vi prøver så godt vi kan.

Vi skal jo i forhold til rammeplanen også jobbe ut ifra kapitel 2 om omsorg, lek og læring. Her ligger det grunnlaget for at barnehagen skal være en arena for barnets behov for lek og danning. Vi må annerkjenne leken som et hjelpemiddel for barna til å kunne skape seg et bilde av miljøet og relasjoner til hverandre.

I FUS barnehagen vår jobber vi også med et prosjekt i samarbeid med Gausdal Kommune som heter “Mitt valg”. Dette bygger på at vi skal hjelpe barna og veilede de om det å gjøre “riktige” valg i livet .Det å kunne stå for sine egne valg og respektere andres valg og meninger.

Jeg håper iløpet av mitt studie at jeg skal få enda mere fagstoff og erfaringer på baken slik at jeg kan bruke dette i min barnehagehverdag. Flere hverdagsmagier og flere vennegarantier håper jeg at FUS barna har med seg i sin koffert den dagen de ser tilbake på barnehagelivet.

 

I denne fortellingen ligger det også mye danning. I det legger jeg at barna er med på å danne sin egen form og at de lærer å sette pris på hverandre. Berit Bae sier at «medlæring viser til det at som pedagog overføres verdier gjennom den måten man er og kommuniserer på, og ikke bare gjennom de artikulerte intensjoner, mal, undervisningsopplegg osv.» (Bae 1992:35)(fagbok: småbarnspedagogikk og praksisfortellinger kap 3 Berit Bae) Jeg mener jeg viste barna dette ved at jeg lot begge få oppmerksomhet og lot de få dele sin matstund sammen.

Hvem har vi samlingsstund for?

Samlingsstund for hvem?

Jeg har tatt for meg kap.4 i Lyttende pedagogikk boken  underavsnittet «Hvem har vi samlingssstund for?»

Her kan vi lese om lenge planlagte samlinger ut fra at vi voksne hadde all kunnskap og at vi ikke trengte barnas innspill. At mye av tiden ble brukt på å få barna til å sitte rolig og i rette sette dem.  Og at barna syntes samlingen var uinterresante.

Det de fant ut etter en observasjon var jo at barna hadde mye kunnskap og viste hvordan de ville legge opp en samling. De måtte bare bruke barna og deres interesser. Det er ikke viktig at alle er med på alle samlingene, men at de får være med på de som interesserer dem.

De( altså forfatterne Ann Åberg og Hillevi Lenz Taguchi) innså verdien av å lytte til barna og gi de muligheten til å ta ansvar for og påvirke innholdet i samlingen.

Dette kjenner jeg meg meget godt igjen i og jeg tror vi alle har gått i denne fella. Jeg vet med meg selv at etter endt dette studiet er jeg blitt mere reflektert over hva jeg bruker samlingene til og hvordan jeg leser barnas interesser. Jeg tror vi må bli flinkere til å tørre å se oss litt selv fra utsiden innimellom og tåle å se våre egne feilskjær. Det lærer vi av og vi viser barna at vi voksne kan også gjøre feil.

 

Det dette avsnittet handler om er å bli flinkere lyttere og la barna få ha sin medvirkning i barnehagen. Det er vi bundet til i rammeplanen og det er noe vi hele tiden som pedagoger må strekke oss etter. Barna har sitt eget språk og samspill og det er dette vi må bli flinkere til å lære oss. Det er en ganske klar tilbakemelding fra barna når de reiser seg og går i en samling eller sier at de ikke vil være med. Da har vi ikke fenget deres interesse og det må vi respektere som voksne. Det handler om respekt for hverandre og ikke minst at vi må bli flinkere til å reflektere over vår egen barnehagehverdag.

Gjensidige inkluderingsprosesser

GJENSIDIGE INKLUDERINGSPROSESSER -

mulighet i dagligdagse samspill i barnehager

av Berit Bae.

Dette kapitellet tar for seg mulighetene vi har til å få barn inkludert i barnehagehverdagen og i barnas lek. Hun beskriver i kapitellet flere måter å skape samspill mellom barn-barn og barn-voksne. Det å gå utenom de vanlige teoretiske virkemåtene som feks. snakkepakke og kartlegging, men å være i "nuet" og la barna få erfare selv på hvordan de kan komme inn i barnehagemiljøet. Hun kaller blandt annet en slik prosess for romslige og trange samspillsmønstre. Det å ha samspill med barna på en lyttende måte og være fokusert på hva som interreserer de der og da. Og det å la barna få forståelse av forskjellige væremåter.

Vi følger i kapitellet to barnehagebarn. Kristin og Ali som begge er litt over 5 år og går i hver sin barnehage. De har forskjellige utgangspunkter. Kristin er tilbaketrukket og stille, mens Ali har minoritetsbakgrunn. Vi følger oppservasjoner som er gjort iløpet av barnehageåret og ser at etterhvert blir de trygge både på barnhagen og seg selv.

Det at Kristin får tid til å bli trygg på seg selv og sin egen identitet gjør at hun etterhvert bruker oppmerksomhetsmarkører hun også. Oppmerksomhetsmarkører som "du" eller "vet du hva?" Hun møter forståelse fra både personalet og barna at hun kan få være ambivalent i meningene sine og hun kan få være stille uten at de legger press på henne til å svare. Dette gjør at hun iløpet at året tilslutt tør å ta initiativ til å føre både ord- og lek-samspill.

Ali vokser seg inn i barnehagehverdagen jo mere språk han behersker. I begynnelsen setter dette en utfordring for han, men jo mere forståelse han møter, jo større selvrespekt og jo mere lærdom tar han iforhold til språk. Han finner fort ut at ved å bruke samspillsmetoder og oppmerksomhetsmarkører får han en plass blandt de andre barna. Da kan også han lede en lek og ta del i samspillet mellom barna som behersker språket fra før.

Jeg synes det er interresant å lese disse erfaringene og oppservasjonene. Det at Berit Bae kan sette lys på at ikke alt er greit å sette inn i et teoretisk skjema. Det er ikke alt vi kan lese utifra et skjema, men det at vi som personale er der hvor tingene skjer og at vi har mulighetene til å fange opp øyeblikket. Det å se barna fra deres ståsted og hjelpe de framover krever at vi også tar oss selv i nakkeskinne og lar de få bruke den tiden de trenger til å bli kjent med sine egne følelser og få lov til å ha sine egne meninger. Disse vil gjerne være ambivalente i barneårene, men det har med en modningsprosess å gjøre tenker jeg. Slik at det er greit, men at vi som voksne da må være klare i våre meninger og ikke skape frustrasjon til barna.

Jeg håper at jeg iløpet av dette studiet skal bli flinkere til å gjøre slike samspillobservasjoner og bruke de som en rettningslinje for mitt eget samspill. Det å se seg selv litt fra utsiden tror jeg bare er sunt. Jeg håper at jeg kan ta i bruk noen av erfaringene fra kapitellet og bli flinkere selv også til å bli mere bevist på min rolle i barnehagehverdagen.

Begrepene i dette kapitellet jeg festet meg ved var:

- Romslige og trange samspillsmønstere.

* romslige - fokusert oppmerksomhet, lyttende, interresert i å forstå, toleranse, avventende væremåte, bevegelige rolledelinger og det å kunne hente seg inn i igjen.

* trange- der hvor situsjonen er slik at den trenger grenser for hva man kan gjøre .

- Oppmerksomhetsmarkører

* tiltales med "du, vet du hva" eller "skal jeg si deg no". Eller det at barn tar på de tingene de vil rette oppmerksomheten mot.

Disse begrepene bet jeg meg merke til i kapitellet og jeg tenker at disse er noe jeg kan benytte meg av i relasjonene til "mine" barnehagebarn. Jeg ser jo at noen av disse begrepene brukes jo allerede, men vi tenker ikke over det i det daglige. Det at barna tiltaler meg med "du, skal jeg si deg no" tenker jeg ikke til daglig over er et begrep. For meg er dette en måte barna vil dele sine tanker med meg. Da er det viktig at jeg som voksen er lyttende til hva de vil si og ikke avfeie dem med ett halvt øre.Det er en utfordring vi står i hver dag , det å ta oss tid til de gode samtalene barna kan komme med.

Jeg håper og tror at med tiden og studiet vil dette legge seg litt mere under huden og jeg føler iallefall at jeg har forandret min tankemåte rundt min hverdag etter disse ukene på skolebenken.

UTVIKLINGSARBEID (hva, hvordan, hvorfor)

MÅL: lære 3 åringene om Torbjørn Egner`s verk og en sang som vi dramatisere til sommeravslutningen.

FREMGANGSMÅTE: samlingsstund og forming

HVORFOR: nedfelt i årsplan, rammeplan, språkutvikling og samspill, drama, sang , musikk, satningsområde i barnehagen.

BARNEHAGEN SOM LÆRINGSARENA- REALISERING AV TANKEN OM ANERKJENNELSE av Solveig Østrem.

Jeg har tatt for meg avsnittet som heter “Det tredje ledd” og reflekter litt rundt dette.

Det er vårt ansvar å hjelpe barnet til å forstå livets grenser og utfordringer. I dette mener jeg at vi som jobber med barn har et stort ansvar til å lære de grunnleggende fakta og hjelpe de til å forstå hva vi bare MÅ og hva vi bør gjøre. Det å spise og sove er noe vi mennesker bare MÅ gjøre og hva vi bør gjøre kommer ann på hva slags miljø og liv vi ønsker oss.

Det tredje ledd er egentlig verden utenfor relasjonen barn- voksne. Det er miljøet, og mennesker vi møter på vår danningsvei. Her spiller barnehagen en stor rolle så lenge det er her barnet tilbringer mesteparten av sin tid. Det pedagogiske innholdet i en barnehage er med på å danne barnets relasjoner til andre barn, voksne og miljøet rundt oss.

Det at barnesynet har forandret seg mye iløpet av årene har jeg selv erfart.Når jeg begynte som assistent var det slik at det vi voksne sa , slik var det uten noen spørsmål, nå har heldigvis synet forandret seg og vi likestiller barnet. Nå har de både egne meninger og medbestemmelsesrett. Og dette er jo nedfelt i rammeplanen og i årsplanen for hver enkelt barnehage.

I det tredje ledd ligger jo dette at barna skal danne seg et liv med empati og forståelse av verden rundt seg. Barnehagen og vi som jobber med barna må da være med å hjelpe de til å undre seg over ting og vise de hvordan vi kan få svar på det vi lurer på. Det er jo dette Antoine de Saint-Exupery(1952) uttrykker i en kjent setning” Erfaringen viser oss, at det å elske ikke består i å se hverandre, men å sammen se i samme retning”

Jeg håper ihvertfall at de barna jeg møter i min jobb føler at Marianne både ser meg og respekterer meg.

PRAKSISFORTELLING

Per (1,6 år) kommer inn på avdelingen, jeg snur meg og sier" hei, vennen min". Han kommer mot meg med hendene strekt opp i været og setter seg på fanget mitt.

Eva (1,7år) ser på Per og ser på meg med armene i været. " Jeg har en ledig plass her " sier jeg og klapper meg på det andre låret. Hun setter seg og så koser vi litt. Deretter setter hun seg på en stol og klapper på sete. " Skal Per sitte der sammen med deg?" spør jeg.

Hun nikker og jeg setter han ved siden av henne på stolen. Han åpner matboksen sin og jeg spør Eva om hun vil ha igjen sin. Ja kommer det klart.

Denne dagen sitter det to små på samme stol og deler en frokost.

Dette var en morgen som mange andre morgener, men jeg hadde ikke vært på avdelingen på mange dager slik at gjensynsgleden var stor i dag. Jeg hadde tidligvakt slik at det var jeg som tok imot barna denne morgenen. Det er nok slik at den første barnet møter om morgen blir litt “min” for de aller minste.

Jeg tenker at det var nok dette Eva tenkte også når hun så Per fikk sitte på fanget selv om hun hadde vært i barnehagen ett par timer allerede. For meg ble det helt naturlig at alle skulle få ta del i omsorgen og samhørigheten ved det å dele ett fang. Dette inngår jo også i vår egen visjon om vennegaranti. I vennegarantien legger vi samarbeid, samspill, relasjoner, omsorg, nærvær og glede.

Nå står det også i barnehageloven at” Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnets behov for omsorg, og lek fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling” (Barnehageloven  1formål, 1ledd. Første punktum) og så har vi vår egen FUS visjon ”Sammen gir vi barndommen verdi, lek og glede, hverdagsmagi og vennegaranti”

I denne visjonen ligger det mye ansvar på personalet. Det innebærer at vi “ser” hver enkelt barn og   sammen med dem danne en magisk hverdag. I dette legger jeg at vi må være til stede og være der de er. Dette kan til tider være vanskelig i en hektisk hverdag, men vi prøver så godt vi kan.

Vi skal jo i forhold til rammeplanen også jobbe ut ifra kapitel 2 om omsorg, lek og læring. Her ligger det grunnlaget for at barnehagen skal være en arena for barnets behov for lek og danning. Vi må annerkjenne leken som et hjelpemiddel for barna til å kunne skape seg et bilde av miljøet og relasjoner til hverandre.

I FUS barnehagen vår jobber vi også med et prosjekt i samarbeid med Gausdal Kommune som heter “Mitt valg”. Dette bygger på at vi skal hjelpe barna og veilede de om det å gjøre “riktige” valg i livet .Det å kunne stå for sine egne valg og respektere andres valg og meninger.

Jeg håper iløpet av mitt studie at jeg skal få enda mere fagstoff og erfaringer på baken slik at jeg kan bruke dette i min barnehagehverdag. Flere hverdagsmagier og flere vennegarantier håper jeg at FUS barna har med seg i sin koffert den dagen de ser tilbake på barnehagelivet.

Refleksjoner rundt dagen 25.januar

Begynte dagen tidlig med sommerfugler i magen og litt spent på hva dagen skal bringe.
Vi startet dagen med å få luftet hverandres tanker om pensum og redsel for å ikke kunne få dette til. Etter noen tanker så var iveren der igjen for dette skal vi klare!! Resten av dagen har vi fått enda mere innspill og enda mere lyst til DETTE KLARER JEG!!!! Gleder meg til videre veien mot nye kompetanser.