Påfyll på praksisfortelling

PRAKSISFORTELLING

 

Per (1,6 år) kommer inn på avdelingen, jeg snur meg og sier" hei, vennen min". Han kommer mot meg med hendene strekt opp i været og setter seg på fanget mitt.

Eva (1,7år) ser på Per og ser på meg med armene i været. " Jeg har en ledig plass her " sier jeg og klapper meg på det andre låret. Hun setter seg og så koser vi litt. Deretter setter hun seg på en stol og klapper på sete. " Skal Per sitte der sammen med deg?" spør jeg.

Hun nikker og jeg setter han ved siden av henne på stolen. Han åpner matboksen sin og jeg spør Eva om hun vil ha igjen sin. Ja kommer det klart.

Denne dagen sitter det to små på samme stol og deler en frokost.

 

Dette var en morgen som mange andre morgener, men jeg hadde ikke vært på avdelingen på mange dager slik at gjensynsgleden var stor i dag. Jeg hadde tidligvakt slik at det var jeg som tok imot barna denne morgenen. Det er nok slik at den første barnet møter om morgen blir litt “min” for de aller minste.

Jeg tenker at det var nok dette Eva tenkte også når hun så Per fikk sitte på fanget selv om hun hadde vært i barnehagen ett par timer allerede. For meg ble det helt naturlig at alle skulle få ta del i omsorgen og samhørigheten ved det å dele ett fang. Dette inngår jo også i vår egen visjon om vennegaranti. I vennegarantien legger vi samarbeid, samspill, relasjoner, omsorg, nærvær og glede.

Nå står det også i barnehageloven at” Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnets behov for omsorg, og lek fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling” (Barnehageloven  1formål, 1ledd. Første punktum) og så har vi vår egen FUS visjon ”Sammen gir vi barndommen verdi, lek og glede, hverdagsmagi og vennegaranti”

I denne visjonen ligger det mye ansvar på personalet. Det innebærer at vi “ser” hver enkelt barn og   sammen med dem danne en magisk hverdag. I dette legger jeg at vi må være til stede og være der de er. Dette kan til tider være vanskelig i en hektisk hverdag, men vi prøver så godt vi kan.

Vi skal jo i forhold til rammeplanen også jobbe ut ifra kapitel 2 om omsorg, lek og læring. Her ligger det grunnlaget for at barnehagen skal være en arena for barnets behov for lek og danning. Vi må annerkjenne leken som et hjelpemiddel for barna til å kunne skape seg et bilde av miljøet og relasjoner til hverandre.

I FUS barnehagen vår jobber vi også med et prosjekt i samarbeid med Gausdal Kommune som heter “Mitt valg”. Dette bygger på at vi skal hjelpe barna og veilede de om det å gjøre “riktige” valg i livet .Det å kunne stå for sine egne valg og respektere andres valg og meninger.

Jeg håper iløpet av mitt studie at jeg skal få enda mere fagstoff og erfaringer på baken slik at jeg kan bruke dette i min barnehagehverdag. Flere hverdagsmagier og flere vennegarantier håper jeg at FUS barna har med seg i sin koffert den dagen de ser tilbake på barnehagelivet.

 

I denne fortellingen ligger det også mye danning. I det legger jeg at barna er med på å danne sin egen form og at de lærer å sette pris på hverandre. Berit Bae sier at «medlæring viser til det at som pedagog overføres verdier gjennom den måten man er og kommuniserer på, og ikke bare gjennom de artikulerte intensjoner, mal, undervisningsopplegg osv.» (Bae 1992:35)(fagbok: småbarnspedagogikk og praksisfortellinger kap 3 Berit Bae) Jeg mener jeg viste barna dette ved at jeg lot begge få oppmerksomhet og lot de få dele sin matstund sammen.

Hvem har vi samlingsstund for?

Samlingsstund for hvem?

Jeg har tatt for meg kap.4 i Lyttende pedagogikk boken  underavsnittet «Hvem har vi samlingssstund for?»

Her kan vi lese om lenge planlagte samlinger ut fra at vi voksne hadde all kunnskap og at vi ikke trengte barnas innspill. At mye av tiden ble brukt på å få barna til å sitte rolig og i rette sette dem.  Og at barna syntes samlingen var uinterresante.

Det de fant ut etter en observasjon var jo at barna hadde mye kunnskap og viste hvordan de ville legge opp en samling. De måtte bare bruke barna og deres interesser. Det er ikke viktig at alle er med på alle samlingene, men at de får være med på de som interesserer dem.

De( altså forfatterne Ann Åberg og Hillevi Lenz Taguchi) innså verdien av å lytte til barna og gi de muligheten til å ta ansvar for og påvirke innholdet i samlingen.

Dette kjenner jeg meg meget godt igjen i og jeg tror vi alle har gått i denne fella. Jeg vet med meg selv at etter endt dette studiet er jeg blitt mere reflektert over hva jeg bruker samlingene til og hvordan jeg leser barnas interesser. Jeg tror vi må bli flinkere til å tørre å se oss litt selv fra utsiden innimellom og tåle å se våre egne feilskjær. Det lærer vi av og vi viser barna at vi voksne kan også gjøre feil.

 

Det dette avsnittet handler om er å bli flinkere lyttere og la barna få ha sin medvirkning i barnehagen. Det er vi bundet til i rammeplanen og det er noe vi hele tiden som pedagoger må strekke oss etter. Barna har sitt eget språk og samspill og det er dette vi må bli flinkere til å lære oss. Det er en ganske klar tilbakemelding fra barna når de reiser seg og går i en samling eller sier at de ikke vil være med. Da har vi ikke fenget deres interesse og det må vi respektere som voksne. Det handler om respekt for hverandre og ikke minst at vi må bli flinkere til å reflektere over vår egen barnehagehverdag.