Hvem har vi samlingsstund for?

Samlingsstund for hvem?

Jeg har tatt for meg kap.4 i Lyttende pedagogikk boken  underavsnittet «Hvem har vi samlingssstund for?»

Her kan vi lese om lenge planlagte samlinger ut fra at vi voksne hadde all kunnskap og at vi ikke trengte barnas innspill. At mye av tiden ble brukt på å få barna til å sitte rolig og i rette sette dem.  Og at barna syntes samlingen var uinterresante.

Det de fant ut etter en observasjon var jo at barna hadde mye kunnskap og viste hvordan de ville legge opp en samling. De måtte bare bruke barna og deres interesser. Det er ikke viktig at alle er med på alle samlingene, men at de får være med på de som interesserer dem.

De( altså forfatterne Ann Åberg og Hillevi Lenz Taguchi) innså verdien av å lytte til barna og gi de muligheten til å ta ansvar for og påvirke innholdet i samlingen.

Dette kjenner jeg meg meget godt igjen i og jeg tror vi alle har gått i denne fella. Jeg vet med meg selv at etter endt dette studiet er jeg blitt mere reflektert over hva jeg bruker samlingene til og hvordan jeg leser barnas interesser. Jeg tror vi må bli flinkere til å tørre å se oss litt selv fra utsiden innimellom og tåle å se våre egne feilskjær. Det lærer vi av og vi viser barna at vi voksne kan også gjøre feil.

 

Det dette avsnittet handler om er å bli flinkere lyttere og la barna få ha sin medvirkning i barnehagen. Det er vi bundet til i rammeplanen og det er noe vi hele tiden som pedagoger må strekke oss etter. Barna har sitt eget språk og samspill og det er dette vi må bli flinkere til å lære oss. Det er en ganske klar tilbakemelding fra barna når de reiser seg og går i en samling eller sier at de ikke vil være med. Da har vi ikke fenget deres interesse og det må vi respektere som voksne. Det handler om respekt for hverandre og ikke minst at vi må bli flinkere til å reflektere over vår egen barnehagehverdag.